Giftstoffer fra sigarettsneipen

Hvorfor en brukt sneip ikke er nøytralt søppel

En ubrukt filterbit er relativt harmløs. En brukt sneip er noe helt annet. Filterets oppgave er å fange opp partikler og stoffer fra røyken før de når lungene. Det betyr at etter at sigaretten er røykt, sitter mange av disse stoffene igjen i filteret. Sneipen er derfor ikke bare en plastbit – den er en plastbit full av kjemiske rester.

Når sneipen havner i naturen og blir våt, kan stoffene begynne å lekke ut i vannet rundt. Det er dette som gjør sneipen til mer enn et estetisk problem. Den tilfører miljøet stoffer som ikke hører hjemme der, og gjør det gjentatte ganger, hver dag, i millionvis.

Det er også verdt å merke seg at et filter som har fanget opp mye, avgir mye. En sneip er ikke et tomt filter – det er et filter som har gjort jobben sin. Jo mer effektivt filteret har vært til å holde tilbake stoffer under røyken, desto mer sitter det igjen etterpå. På den måten blir selve funksjonen som skal beskytte røykeren, til en kilde til forurensning når sneipen kastes i naturen. Det er en av grunnene til at en brukt sneip fortjener å behandles som spesialavfall i tankegangen, selv om den er liten nok til å forsvinne i en lomme.

Hva inneholder en sneip?

Tobakksrøyk inneholder et stort antall kjemiske forbindelser, og en del av dem blir værende i filteret. Blant stoffene som forbindes med brukte sneiper, finner vi:

Mengden i én enkelt sneip er liten. Men fordi antallet sneiper er så høyt, og fordi stoffer som tungmetaller ikke brytes ned, er det den samlede belastningen over tid som er poenget. Dette er også grunnen til at plast og gift henger sammen: den samme plastbiten som blir liggende i årevis, er også bæreren av kjemikaliene. Vi utdyper plastsiden i Plast i sigarettsneipen.

En dråpe i havet – men mange dråper

«En dråpe i havet» brukes ofte om noe som ikke betyr noe. Med sneip er bildet mer treffende enn man skulle tro: hver sneip er en liten dråpe med stoffer, men det er milliarder av dråper. Forsøk der brukte sneiper legges i vann, har vist at stoffene som lekker ut kan påvirke små vannorganismer negativt. Det betyr ikke at én sneip forgifter en fjord, men det viser at sneipen har en målbar effekt – og at effekten skalerer med mengden.

Vann er også der sneipen ofte ender opp. Sneiper som kastes på gata skylles med regnet ned i sluk og videre ut i bekker, elver og til slutt havet. Slik blir sneip på land til gift og plast i vann, uten at noen bevisst kastet noe i sjøen.

En annen grunn til at vann er ekstra sårbart, er at stoffene fortynnes langsommere enn man skulle tro. I en liten dam, en bekk eller et lite tjern er vannvolumet begrenset, samtidig som sneiper gjerne samler seg der folk oppholder seg. Da kan den lokale konsentrasjonen av utlekkede stoffer bli langt høyere enn i åpent hav. Nettopp de små, nære vannmiljøene – der barn leker, hunder bader og insekter og amfibier lever – er derfor blant de mest utsatte. Det minner oss om at «havet» ikke er det eneste vannet som betyr noe; ofte er det den lille pytten nærmest sneipen som merker mest.

Hvorfor tungmetaller er spesielt problematiske

Blant stoffene i en brukt sneip skiller tungmetallene seg ut på en viktig måte: de brytes ikke ned. Nikotin og en del organiske forbindelser kan over tid omdannes eller fortynnes, men grunnstoffer som bly, kadmium og arsen forsvinner ikke. De flytter seg bare fra sneipen og ut i omgivelsene, der de kan bli værende i svært lang tid.

Dette er grunnen til at selv små mengder betyr noe i det lange løp. Tungmetaller kan hope seg opp i sedimenter på bunnen av bekker og innsjøer, og de kan tas opp av organismer nederst i næringskjeden. Derfra kan de følge med oppover, fra smådyr til fisk og videre. Én sneip bidrar med en ubetydelig mengde. Men når kilden er millioner av sneiper hver dag, år etter år, blir den samlede tilførselen alt annet enn ubetydelig. Det er summen og varigheten som gjør tungmetallene til et reelt miljøhensyn.

Hva forskningen har vist

Flere studier har undersøkt hva som skjer når brukte sneiper legges i vann. Et gjennomgående funn er at vannet tar opp stoffer fra sneipen, og at dette vannet kan være skadelig for små vannlevende organismer som fiskelarver og krepsdyr. Effekten øker med hvor mange sneiper som ligger i en gitt mengde vann – altså med konsentrasjonen.

Det er samtidig viktig å være nøktern: slike forsøk gjøres ofte under kontrollerte forhold med høyere konsentrasjoner enn man vanligvis finner i en stor fjord. Poenget er ikke å påstå at én sneip forgifter en innsjø. Poenget er å vise retningen: brukte sneiper avgir stoffer som er skadelige, og jo flere sneiper på avveie, desto større belastning. Kombinert med at sneipen også er en kilde til mikroplast, blir totalbildet at sneipen ikke hører hjemme i naturen i det hele tatt.

Hvorfor forebygging slår opprydding

Når giftstoffene først har lekket ut i vann, er de nesten umulige å hente inn igjen. Det samme gjelder mikroplasten. Derfor er det som skjer i sekundet før sneipen slippes, langt viktigere enn all opprydding etterpå. Å hindre at sneipen havner på bakken, er den eneste måten å stoppe både plasten og giftstoffene ved kilden.

• Kast sneipen i askebeger eller søppelkasse, aldri i sluk eller natur.
• Bruk et lommeaskebeger når du er ute og ikke finner en beholder.
• Behandle sneipen som det den er: avfall som inneholder plast og kjemikalier.
• Sett ut gode sneipløsninger der folk røyker – utenfor utesteder, på arbeidsplasser og på arrangementer.

Ballot Bin er laget nettopp for å få flere sneiper i beholderen ved å gjøre handlingen morsom. Hver sneip som havner der den skal, er både litt mindre plast og litt mindre gift på avveie.

Les videre

• Plast i sigarettsneipen
• Fuglene og sneipen
• Er sneipen egentlig et problem?
• Fakta om sneip